Digitaliseringen av journalistikken har tatt nye, betydelige skritt i 2015. Særlig er det merkbart at de mindre mediehusene kommer etter. Det handler ikke bare om å publisere på digitale plattformer, journalistikken blir formidlet med stadig nye virkemidler.

Under fanen "Rapporter fra mediehusene" i den redaksjonelle årsrapporten har noen og tretti redaktører fortalt om hvordan utviklingen har vært det siste året. 

Lokalt bindeledd

2015 har vært et år med lokalvalg og bred debatt om kommunestrukturen. Dette er viktige tema i alle lokalsamfunnene, og våre lokale mediehus har vært opptatt av å være bindeleddet mellom innbyggerne og politikere og forvaltning.

Langt mer enn ved tidligere lokalvalg, har mediehusene før og under det siste kommune- og fylkestingsvalget vært en arena for meningsutveksling og informasjon. Flere redaktører rapporterer om web-tv-presentasjoner av kandidater, folkemøter, tv-studio under valget og paneldebatter.

Sunnmørsposten, sammen med flere lokalaviser, satset på konseptet #kandulove  der leserne fikk muligheter til å stille sine spørsmål direkte til de politiske kandidatene.

Uansett verktøy og publiseringsmåte, er det det lokalenyhetsbildet som er viktigst. De aller fleste redaktørene har i år rapportert om hvordan de har forsøkt å rette seg etter formuleringen i konsernets publisistiske plattform. Her heter det blant annet at avisene skal være «talerør for og kritisk medspiller» til regionene de dekker.

Er relevant for innbyggerne

Nyhetsbildet har vært preget av alt fra store arrangementer som festivaler, landsskytterstevne, Arctic Race og fotballkamper til drap, dødsulykker og naturkatastrofer. Imellom alt dette handler hverdagen mest om lokale krangler, offentlig pengebruk, solskinnshistorier og viktig smånytt. Mer enn noen gang er det avgjørende for lokalsamfunnene at det finnes kritiske og redaktørstyrte medier som etablerer en felles arena for alle innbyggerne.

Meninger og debatt blir en stadig viktigere del av journalistikken. Selv om antall sidevisninger slett ikke kan være eneste eller viktigste kriterium for hva som er godt meningsstoff, er det interessant å merke seg at i Fjordingen var det en lederartikkel som var årets desidert mest leste sak på nett. I Namdalsavisa var det en kronikk som havnet på topp.

Bemanning og økonomi

 Den redaksjonelle bemanningen i konsernets mediehus har krympet noe i 2015, det gjelder først og fremst de større mediehusene. Adresseavisen har gått ned med 12 årsverk til 118. På to år er bemanningen her redusert med 23 årsverk. I både Sunnmørsposten og Romsdals Budstikke har det vært en reduksjon på ti prosent, med henholdsvis fem og tre medarbeidere. I de andre mediehusene har det vært stabilt. Tre mistet ett årsverk hver og to øket med ett årsverk. Harstad Tidende gjorde et kraftig kutt i 2014 (minus 13).

Stram økonomi og publisering på flere plattformer er likevel krevende. Derfor har flere mediehus valgt å gå ned i frekvens for papiravisen. Driva, Fjordenes Tidende og Fjordingen har redusert antall ukentlige utgivelser fra tre til to. Erfaringene er positive (se egen artikkel om dette: «Mindre papir, meir nett»).

I Nord-Trøndelag gikk de to naboavisene Levanger-Avisa og Verdalingen et skritt lenger. Etter en lengre prosess der eiere, ansatte og lesere ble involvert, valgte de å slå seg sammen til ett mediehus under navnet Innherred. Responsen fra lesere og annonsører har vært svært god.

Innføring av betalt innhold har også vært viktige prosjekter i flere mediehus.

Etikk og klager til Pressens faglige utvalg 2015

Sammenlignet med i 2014 har mediehusene i konsernet i 2015 mottatt litt over halvparten så mange PFU-klager. Antall fellelser er også færre.

Den redaksjonelle årsrapporten for Polaris Media viser at redaktørene daglig må ta stilling til en rekke etiske problemstillinger. Det kan handle om identifisering av involverte i kontroversielle eller tragiske saker, det kan handle om kontroll av fakta og kilder - og det kan handle om hvor sterke meninger det er forsvarlig å publisere.

Hvis det blir gjort feil, er det viktig å publisere rettelser og beklagelser umiddelbart. På den måten sørger vi for at publikum får korrekt informasjon, og vi kan unngå klager til Pressens faglige utvalg (PFU).

I alt har konsernets mediehus fått 18 PFU-klager i 2015 mot 30 året før. Antall fellelser har gått ned fra sju til fire (i tillegg er det en sak som har fått kritikk). Dette er de laveste tallene på flere år. I tillegg kom det to fellelser for saker som ble innklaget året før. Disse er omtalt i fjorårets rapport.

De lave tallene skyldes delvis at redaktørene blir flinkere til å etterleve Vær varsom-plakaten (VVP). I mange tilfeller har man lært av tidligere saker og blant annet innskjerpet at kravene til samtidig imøtegåelse må etterleves. Vi har også fått en økt bevissthet rundt presseetikk, ingen ønsker å bli felt av Pressens faglige utvalg.

Samtidig er det ikke noe mål i seg selv at antall klager skal være lavest mulig. Det er viktig at misfornøyde lesere og kilder benytter seg av klageadgangen, og vi må passe på at journalistikken ikke blir så tannløs at ingen finner noe de er misfornøyd med.

Ti av klagene i 2015 ble behandlet av selve utvalget. De andre ble enten løst ved minnelig ordning, avvist eller fikk forenklet, administrativ behandling. Av de ti endte fem med «ikke brudd», én med «kritikk» og fire med «brudd på god presseskikk».

Disse mediehusene fikk kritikk eller fellelse av PFU i 2015:

Opdalingen (kritikk, «hale» leserbrev, VVP 4.15)
Framtid i Nord (brudd, faktafeil, VVP 3.3 og 4.13)
iTromsø (brudd, samtidig imøtegåelse VVP 4.14)
Åndalsnes Avis (brudd, ulykkesbilde VVP 4.6)
Namdalsavisa (brudd, manglende anonymisering VVP 3.9)

2015 var et år hvor det ikke var langt mellom nyhetene om nedskjæringer, kostnadskutt og nedbemanninger i mediebransjen. VG reduserer staben med 40, i Bergens Tidende skal mer enn hver femte redaksjonelt ansatte ut, Dagbladet kutter flere titall årsverk. Listen kunne vært mye lenger.

Digitaliseringen har skylden, mener noen. Hadde det ikke vært for internett, gratis nyheter, Facebook og Google, hadde det vært så mye bedre.

Min påstand er denne: Digitaliseringen har vært en stor styrke for journalistikken.

Tenk bare på dette: Aldri har det vært lettere å få tak i ekspertkilder over hele verden. Aldri har vi hatt så kraftige verktøy til å gå gjennom store mengder data. Aldri har vi hatt så gode muligheter til å fortelle historier på nye måter – video, interaktive grafikker, lyd og bildefortellinger. Og aldri har det vært så lett å gå oss etter i kortene – noe mange av våre lesere jevnlig gjør. Det skjerper oss og gjør oss bedre. Journalistikken har aldri vært bedre.

Helt skyfritt er det likevel ikke på himmelen. Kjernen av det som av mange omtaler som mediekrisen, er denne: Mens vi tidligere hadde en tilnærmet monopolsituasjon, gjør ny teknologi både at du kan nå hvilken som helst mediekanal i hele verden fra mobilen din – når som helst, hvor som helst. Annonsører fra store deler av verden kan kjøpe akkurat deg – du som bor i denne kommunen – og vise annonsen bare til deg.

Konkurranse skjerper oss, og vårt svar er å bli bedre. Det må vi bli for å holde på din lojalitet.

 Og akkurat den lojaliteten håper jeg du synes vi gjør oss fortjent til. Mye kan tyde på det. Når vi nå har lagt 2015 bak oss, kan vi blant annet oppsummere følgende:

• Aldri har vi nådd flere lesere på mobil
• Vi har vunnet en rekke priser, både for innhold, design og våre digitale historiefortellinger
• Våre papiravisabonnenter har aldri vært mer fornøyd med oss enn de var på slutten av 2015

 Listen kunne vært mye, mye lengre. Men kortversjonen er at vi synes klarer oss ganske godt i konkurransen. Det har vi planer om å fortsette med i 2016.

 Mediebransjen står midt inne i en stor omstilling. For oss som jobber der, føles det både vanskelig og tøft. Vi har vært nødt til å prioritere hardere. Vi har gitt slipp på saker som både vi og mange blant vårt publikum setter pris på.

Men skal vi lykkes i vår omstilling, er vi også nødt til å ta noen valg. Min største frykt handler ikke om bredde i dekningen vår, den handler om dybde. Den dagen vi ikke kan bruke store krefter på å løfte problemstillinger som avvik i eldreomsorgen i Trondheim, flyktninge- og asylsituasjonen i Norge og narkohandel på det mørke nettet, slutter vi å være viktige. Den dagen vi ikke kan sette av ressurser til et prosjekt vi ikke vet helt hva vi får utav, blir vi uinteressante.

Derfor handler mye av min jobb om å skaffe handlingsrommet til å gjøre slike løft – enten det er snakk om å vie en hel lørdagsavis til klimasaken, det er snakk om et nytt Ukeadressa eller det er snakk om å sende fire timer direkte video fra vårt eget studio og fra en rekke steder rundt om i Trondheim og Trøndelag på valgnatten.

Vi er her for å løfte frem de viktige problemstillingene, vi er her for å holde leseren oppdatert, vi er her for å passe på at de som har makt, ikke misbruker den. Vi er her også for at leserne skal kunne ta et velfortjent avbrekk, for at de skal kunne kose seg, og for at de av og til skal bli provosert og tvunget til å tenke gjennom det de tok for en sannhet en gang ekstra.

Tor Olav Mørseth
sjefredaktør i Adresseavisen

Mange mediehus fikk et gjennombrudd med betalt digitalt innhold i 2015. Når opplagstallene legges frem i mars vil vi se at flere mediehus rekrutterer nye betalende lesere digitalt. Vår avis, Romsdals Budstikke, hadde i 2015 en vekst på nærmere 40 prosent. Ved årsskiftet hadde vi over 1000 betalende abonnenter som bare leser oss digitalt. Mediekonsernet Amedia som eier 63 lokalaviser meldte denne uka at de totalt har 50 000 reine digitale abonnenter. Fortsatt er ikke veksten digitalt stor nok til at vi kompenserer fult ut for fallet på papir. Men vi nærmer oss. Utviklingen det siste året gir grunn til en optimisme. Jeg tror på betalt innhold, men er samtidig sikker på at veksten for en avis som vår må komme gjennom å rekruttere nye digitale abonnenter. For å skape grunnlag for videre vekst må vi utvikle oss.

Inntil relativt nylig var papiravisas førsteside mediehusets viktigste salgsplakat. Da jeg jobbet i Dagbladet på slutten av 90-tallet var det to mann som hadde et dedikert ansvar for førstesida. I løpet av kvelden var de gjentatte ganger i kontakt med reportere, reportasjeleder, foto og utgavesjef. Hver uke fikk vi en slagsrapport som viste salgstallene. Disse ble analysert av en egen gruppe. Det tok tid, ofte måtte vi gjøre våre valg ut fra hva vi trodde var riktig. I flere andre land blir avisenes førsteside støttet opp av en løpeseddel som ble hengt opp på utsalgsstedet. I diskusjoner om hvordan et mediehus skal markedsføre seg har jeg alltid vært klar på at jeg tror synliggjøring av den gode journalistikken er den beste form for markedsføring. Da var førstesida den beste salgsplakaten.

Papiravisas førsteside er fortsatt viktig. Mange lokalaviser vil insistere på at dette er mediehusets viktigste salgsplakat, også i 2016. På samme måte bruker flere svenske og britiske mediehus fortsatt løpesedler på papir. Men de er i ferd med å bli litt mer gjemt. I diskusjonen rundt kanalvalg i redaksjonen opplever jeg stadig at vi dras mellom våre egne kanaler. Vi må ha noe nytt til papir, er en vanlig innvending i prioriteringsmøter. Fortsatt kan denne innvendingen være riktig. Det vi bør diskutere er hvordan vi skal vektlegge dette sammenlignet med alle de andre mulighetene vi har fått til å synliggjøre den gode journalistikken vår. Og hvordan det kan spille sammen, understøtte hverandre. Et trekk ved 2015 var at mediehusene ble flinkere til å utnytte dette. Vi involverer i større grad vårt publikum i vårt arbeid. Samtidig konsentrer vi mer av innslaget opp mot digitale kanaler. Og det handler om mye mer enn å dele en sak gjennom mediehusets Facebook-konto. Samlegrepet «sosiale medier» kan fort bli en sovepute. Vi må være bevisste på hva og hvordan vi skal bruke dette.

Den siste uka i januar i år er et godt eksempel på god synliggjøring av journalistikk gjennom sosiale medier. Aftenposten, som har en egen journalist for sosiale medier, startet med å gjøre publikum nysgjerrige da hun la ut et bilde fra et redaksjonelt møte og fortalte at de hadde en vanskelig sak oppe med mange etiske vurderinger. Dette skjedde tre dager før saken skulle publiseres. Saken som omhandlet vold mot barn utøvd av mødre var papiravisas hovedoppslag fredag. Da hadde tematikken allerede blitt diskutert digitalt i et døgn. Det skapte en interesse, Andre eksempler fra samme helg var Stavanger Aftenblad sin promotering av historien om «Glassjenta». Saken ble på papir fortalt over 64 sider – hele hovedavisa. Digitalt var den delt opp i flere underhistorier med tilhørende videoer. Saken ble liggende med høy prioritet på Aftenbladets nettsider over flere dager. Fotballmagasinet Josimar lanserte samme uke sin dokumentar om overgangssaka rundt den unge fotballspilleren Hermann Stengel. I det digitale innsalget ble det brukt en video publisert på Youtube. På papir ble saka presentert over 128 sider.

Hvordan skal lokalavisene posisjonere seg? Det er lett å ta utgangspunkt i de store sidetallene i riksavisene, ressursbruken og deretter si at dette er ikke mulig for en lokalavis å levere på samme bivå. Jeg tror det er mer riktig å se på virkemidlene som blir tatt i bruk, og dimensjoner prosjektene riktig i forhold til mediehusets ressurser. Digitalt har vi som lokalavis mange fortrinn. Vi er nært våre lesere, vi kjenner mange av dem – dette kan skape en nærhet også i arbeidsprosessen. I tillegg representerer vi et lokalt nedslagsfelt som mange av våre lesere knytter opp mot sin identitet og sitt fellesskap. Samme uke som Stavanger Aftenblad, Aftenposten og Josimar presenterte sine store saker hadde vi i Romsdals Budstikke en reportasjesak som for oss var et løft. Der intervjuet vi fem personer som har levd i over 100 år om hva livet har lært dem. På papir ble saka presentert over 13 sider. I det digitale innsalget lagde vi en video som ansatte spredte på Facebook – en slags smakebit på saken som kom på papir neste dag. Samme helg presenterte vi også hele saka på nett, nå med større videointervjuer. Saka var ikke hovedoppslag på papir. Man kan sikkert diskutere om det var en riktig avgjørelse. Mitt poeng er likevel at de andre tiltakene gjorde at saka ble delt, diskutert og fikk etter mitt syn mye av den samme positive oppmerksomheten som en god førsteside på papir. - Helt herlig! Rørende, varmt og lærerikt, kommenterte en leser.

Hva krever slike endringer av oss? For alle mediehus handler det om å gjøre redaksjonelle valg. Noen prosjekter må løftes frem, og derav få en annen oppmerksomhet enn andre. Slik har det alltid vært, slik var det også da førstesidetegnere tok turen opp i redaksjonen. Virkemidlene som blir tatt i bruk gjør det kanskje tydeligere nå. Jeg tror både arbeidsmiljøet i mediehusene og publikumet tåler dette. For mediehusene betyr det mer planlegging, mer samarbeid, mer involvering og mer åpenhet. Samtidig må man våge å ta avgjørelser for å sørge for at det fortsatt er effektivt, at det passer inn i våre arbeidsstrømmer. For publikum tror jeg det skal mye til før det oppfattes som støy så lenge innholdet er bra. Tiltakene må selvsagt analyseres ut fra bruk og tilbakemeldinger. Norske mediehus lager mange gode prosjekter i løpet av et år. Vi ønsker at flest mulig skal lese dem. Og at helhetsopplevelsen av medieproduktet er så godt at det gir flere abonnenter.

Reaksjonane var mange då Fjordenes Tidende og Fjordingen i mars 2015 gjekk ut og fortalde lesarane og annonsørane våre at vi i mai vil endre frekvens frå tre til to dagar i veka.

Og akkurat desse spørsmåla var vi førebudde på ville komme. Og når vi på leiarplass og redaksjonell plass fortalde denne nyheita, så var det desse spørsmåla vi prøvde å forklare og svare på.
Vi starta planlegginga av denne store endringa i oktober 2013. All den tid ikkje så mange rundt oss hadde erfaring med å endre frekvens då, så måtte vi gjere eit grundig førearbeid. Vi starta internt i mediehusa for å skape forståing og forankring blant dei tilsette og for å belyse alle relevante spørsmål i det som ville vere ei stor endring for lesarane våre, og for oss sjølv.
Vi etablerte ei felles prosjektgruppe der vi trekte inn ulik fagkompetanse internt i konsernet. Det viste seg å vere store beløp å spare særleg på distribusjon, men og på trykk ved å redusere frå tre til to dagar med tilnærma likt sidetal.
Vi var også ute og hausta erfaring med andre mediehus som hadde gjort noko liknande. Vidare gjennomførte vi lesarundersøking i primærkommunane. Den synte at vi har svært lojale lesarar som er glade i oss og som brukar lang tid på lesing av lokalavisa. Viljen til å betale for nyheiter på nett var ikkje så stor.
Vi gjennomførte og undersøking blant ein del av annonsørane våre. Undersøkinga viste at dei var godt fornøgd med servicen frå mediehusa, at dei har meir tru på nettannonsering og at det ikkje betyr så mykje kva vekedagar vi kjem ut med papirutgåva.
Då vi i desember 2014 gjorde styrevedtaka om å endre frekvens, valde begge avisene tysdag og fredag som utgjevingsdagar (mot tidlegare måndag, onsdag og fredag), og vi valde midten av mai som rett tidspunkt for omlegginga.
Samtidig med frekvensendring 12. mai 2015 vart e-avisa del av abonnementet for papirabonnentane våre, tilgjengeleg kl. 21.00 dagen før utgjevingsdag. I tillegg innførte vi Pluss-løysing på nett. Etter den tid har rundt 20 prosent av nettsakene vore for dei som er abonnentar. Resten av sakene har vore opne.
Vi har også etablert eit eige Ung-abonnement for dei under 33 år. Dette er eit sterkt rabattert digitalt abonnement for å lokke unge lesarar.
Etter omlegginga i mai 2015 har vi lagt ut fleire saker på nett, særleg med fokus på aktualitet.
Vi har endra layout på papiravisa og innførte fleire nye faste element i samband med omlegginga.
I papiravisa har vi også satsa meir på tema og personlege reportasjar der vi går djupare inn i ulike tema.
Vi lova lesarane våre å lage like mykje journalistikk etter omlegginga. Og det heldt vi i 2015. Vi har laga same sidetal på papiravisa med to dagar i veka som med tre dagar. Og vi har laga fleire nettsaker per dag.
Responsen etter omlegginga har stort sett vore positiv. Vi brukte mykje tid på å informere om endringane i forkant. Det var lurt.
Drifta i begge avisene har utvikla seg positivt etter omlegginga. Og talet på betalande abonnentar og lesarar har gått mindre ned enn tilfelle var før omlegginga.
Våre råd til andre som tenker det same:
1: Ta lesarane og annonsørane på alvor
2: Lytt til erfarne frekvensfolk - andre som har gjort det same
3: Start med forankring i organisasjonen – gje folk trua
4: La tilsette vere med på prosessane
5: Finn rett tidspunkt for omlegging - ikkje for nær ferie eller hovedforfall
6: Sjekk at systema fungerer – ta høgde for nok test-tid før lansering
7: God og ærleg informasjon, både internt og eksternt.
8: Lag ein plan for korleis du vil framstå på ulike flater
9: Ha beredskap når frekvensturen startar - God innloggingshjelp
10: Lov aldri meir enn du kan holde

Vi gikk med dette fra å være en liten regionavis med en håndfull mindre lokalaviser i porteføljen og eierskap i et regionalt distribusjonsselskap, til å bli et konsern med en stor lokalavis som fungerer som regionavis for Namdalen som en del av familien. Vi fikk dermed «i hus» en avis som både redaksjonelt og markedsmessig har vært en av våre største konkurrenter gjennom mange år. Integreringen av NA blir på selskapsnivå den uten sammenligning største utfordring i Trønder-Avisas historie – og vil over tid involvere så godt som alle deler av virksomheten.
For dagsavisa Trønder-Avisa vil sammenslåingen av de to fylkene i regionen bli den største utfordringen. Årsaken er vår tydelige definisjon som «fylkesavis». Eierne slår i vårt verdigrunnlag fast at «Trønder-Avisa skal være Nord-Trøndelags ledende organ for nyheter, debatt og kultur. Avisa skal ivareta Nord-Trøndelags interesser overfor storsamfunnet. Den skal avspeile fylkets spesielle stilling med hensyn til næringsgrunnlag, bosettingsmønster og kulturelle forhold. Trønder-Avisa skal være seriøs og etterrettelig og fremstå som fylkesavis og det ledende mediehus for Nord-Trøndelag.»
Dette har vært Trønder-Avisas publisistiske utgangspunkt siden den spede starten våren 1940, da de to lokalavisene «Inntrøndelagen» og «Nord-Trøndelag» i ren nød så seg nødt til å tenke det utenkelige: At man på grunn av krig, bombing og ødelagt teknisk infrastruktur kanskje var nødt til å samarbeide om en «fellesavis». Samarbeidet gikk bemerkelsesverdig bra, og i 1952 var man kommet dit hen at «fellesavisa» kunne utgis under eget merkenavn: Trønder-Avisa. Derfra var grunnlaget lagt for den nær eventyrlige veksten som startet på 1960-tallet, og som i tradisjonell forstand kulminerte tidlig på 2000-tallet med et opplag nærmere 24.000 og nær fullstendig dominans som fylkesaktør.
Nå utfordres denne tenkningen. Virkeligheten er ikke så enkel som at vi kan fortsette å late som om grensa eksisterer, og si at «det gamle Nord-Trøndelag» forblir vårt nedslagsfelt. Den offentlige regionaliseringen er én ting – selv om den bidrar til at vi, når det gjelder regional politikk og regional virkning av nasjonal politikk, ikke kan operere med en fylkesgrense som ikke lenger finnes. Noe annet er at regionaliseringen av den fjerde sektor vil skyte fart. Dertil kommer statlige aktører som politiet (som formelt sett er regionalisert men hvor virkningen først kommer for alvor i 2017) og fylkesmannsembetet, som med stor sannsynlighet også vil bli regionalisert i løpet av kort tid.
Som mediehus og redaksjon blir vi nødt til å ha et avklart forhold til vår rolle i et nytt Trøndelag hvor fylkesgrensa er borte og det ikke lenger har relevans å snakke om «nord» og «sør». Dette blir en av de tyngste prosessene som vi må jobbe med i 2016.

John Arne Moen
Sjefredaktør

Tankane har surra i hovudet sidan, og når eg no skal skrive dei ned, er det like etter vi har sendt vekas avis i trykken. Nesten tre kvarter etter deadline. Dagen har vore litt over det nivået som er komfortabelt når det gjeld stress. Og hendene har ei lett skjelving av eit par kaffekopper for mykje. Men, det blir avis. Med mykje godt og variert stoff.

Vigga har redaksjon på Dombås, og dekkjer Lesja og Dovre kommuner. Dei to kommunene har eit samla innbyggertal like over 4800, vi har eit opplag på 2189 i 2014. Vi er øvst i fagre Gudbrandsdalen med fantastiske fjell på alle kanter.
Vi tel seks damer fordelt på fem årsverk frå mars i år, omlag eitt av desse utgjer vår annonseavdeling. Vi kjem altså ut ein dag i veka. I Polaris Nordvestlandet er vi den minste avisa i opplag og omsetjing.
Eg som redaktør skriv mykje, om lag 70-90 prosent av arbeidstida. Og det er ofte fordi eg lyt prioritere vekk ein god del administrative oppgaver, fordi avisa, produktet vi lev av, må jo produserast. Og sjølv om journalistene er dyktige og effektive, kan vi ikkje støtt vere to stader på ein gong.

Berre kvinnfolk
Vigga er spesiell i og med at vi er berre damer på huset, det har det vore i fleire år no. Det merker vi nok ikkje mykje av i kvardagen, men det har nok vore eitt og anna forsøk på ein slags maktdemonstrasjon frå eldre herrar av det motsette kjønn.

Nær og kjær – tette forhold
For å skildre livet i ei lokalavis, kjem ein ikkje utanom den varierte kvardagen arbeidet består av. Kort fortalt, vi er med innbyggerane i gleder og sorger. Vi er limet i lokalsamfunnet.
Variasjonen i kvardagen er vel som dei fleste andre redaksjonar rundt omkring. Det er eit artig og krevjande arbeid. Skilnaden ligg i at der større aviser har fleire journalister, knytt opp mot ulike redaksjoner med ansvar for ulike tema, kan ein journalist hjå oss dekke alt frå sport, portrettintervju, kultur, politikk, ulykker og arrangement. Og litt til.

Som lokalavis er vi svært nære lokalsamfunnet. Og ofte er det slik at mange ressurspersoner har fleire roller og fleire hatter. Miljøa er gjerne tette, og «alle kjenner alle». Det er her nokre av utfordringane kjem. Difor kan det stundom vere ei utfordring å halde eit kritisk blikk på saker. Vi kjenner ofte til dei involverte, vi veit kor sårbare tema kan vere. I nokre tilfelle hender det vi rett og slett er inhabile på grunn av tette band.
Då kjennes resultatet – avisa i hånda kvar veke – spesielt bra, når journalistane klarer å sno seg gjennom gangane i kveksebola, og lage solide og viktige saker.

Tette miljø og utfordringer er det og når ein skal dekke politikken i eit lite lokalsamfunn. Her har vi to kommuner, og to journalister som i hovudsak dekker kvar si kommune.
Det er mykje spanande som skjer sjølv i små kommuner, og særskilt no med kommunereformen. Der vi ofte kanskje kjem til kort til, det er å finne nye kjelder, og utfordre dei lokale politikarane meir. Ofte er det dei same andleta.
Og vi blir sjølvsagt kjend med personane, her har det og vore mange gjengangarar i kommunestyra. Vi er medvitne på vår rolle, men driv ofte litt opplæring av dei folkevalde. Meir enn ein gong har vi opplevd at det blir prata om oss i politiske møte, der nokre forventer at vi kan fungere som ein slags sekretær for dei politiske organa ut til innbyggarane. Det er ikkje så artig, og eg som redaktør blir då usikker på om vi fyller rolla som vaktbikkje godt nok.

Konkurranse frå regionavisa
Sjølv har eg ikkje vore med i avisverdaså lenge. Eg er forholdsvis ung, og starta som frilanser i Vigga i 2010. Likevel har det vore ei merkbar og kraftig utvikling berre på desse fem åra. Det blir stilt større krav til å levere på nett attåt papiravisa, både frå konsernet, samt ei forventing frå leserane om at vi fyller på med aktuelt stoff mellom kvar torsdag. Og at vi er til stades ved større hendingar. Det er her vi har størst konkurranse frå regionavisa og NRK, det er ikkje støtt ressursane våre strekk til når det er større hendingar som ulykker, brann og anna.
Vi mistar sjølvsagt ein og anna sak til konkurrenten GD, men er og fyrst med mange saker. For oss er det ein relativt lav terskel for at sakene er aktuelle. Mykje «smått stoff» er godt stoff!

Nokre tanker kring nettet
Dei siste par åra har det vore eit prosjekt for oss minste dotteravisene i Polaris-konsernet om å satse på nettet. Vi har hatt mykje god rettleiing og hjelp, særskilt av Per Kristian Bratteng. Nettet er stort sett ein naturleg del av kvardagen, men eg har eit par tanker om kor vi arbeider på nett.

For det fyrste, å vere «på» 24 timer i døgnet 356 dager i året, er ei klin umogleg oppgave for vi som er så små.
Det er rett og slett ikkje nok ressurser til å dekke vakter alle dagane i året. For å få ferieavviklinga til å gå opp, er vi avhengige av minst to fellesferier, jul og påske. I fjor hadde vi for fyrste gong nettvakt i sommarferien. Mykje på grunn av satsingsprosjektet på nett, mest på grunn av Landskytterstevnet på Lesja. Vi fekk relativt god trafikk, men det er ei grunn til at det kalles agurktid. Feriekabalen for i år er enno ikkje ferdig , men det er ikkje sikkert vi klarer å ha bemanning på nett alle dei tre vekene vi har fellesferie, og to veker «papirfri».

For det andre, når journalister skal gjere meir ut frå sakene, er det meir tidkrevande. Når eg seier meir, meiner eg at det helst skulle vore litt anna sak på nett enn på papir. Fleire bilete er uansett eit must. Og kanskje skulle det heller vore ein video på nett? Leserane må jo ikkje føle dei får alt gratis på nettsida. Dette kjem etter det journalistiske grunnarbeidet.
Då blir det mindre tid på kvar sak.

Betalingsløysing på nett i 2016?
Vi skal etter planen få betalingsløysing i løpet av 2016. Eg forventar at vi får inn ein del abonnement frå utfløtte frå bygda. Eg trur vi vil spare noko utgifter i distribusjon. Eg vonar vi når ein god del yngre. Eg vonar opplaget held seg stabilt, eller kanskje har ei lita auke det fyrste året. Vi har hatt relativt jamnt opplag dei siste åra.
Vi har så vidt prata om balansa vi må legge oss på når vi får betalingsløysing på nett. Får vi pluss-løysing opnar det opp for å legge ut ein god del saker vi berrehar på papir. Men vi kan heller ikkje legge ut alle. Papiravisa er det vi i hovudsak lev av, og skal leve av i mange år framover. Denne nøtta blir hard å knekke, og om nokon har gode idear, vil eg gjerne høyre om det over ein kaffekopp.

Fortsatt desk
Det er mange fordelar med stordrift som det snart er med det meste i konsernet. Mange gode tekniske løysinger letter arbeidsdagen til journalistene, annonseavdelingene og desken. Vigga er ei avis som faktisk har to personer som arbeider på desk. Den eine har omtrent halve stillinga si som journalist, og den andre arbeidar tett med annonseansvarleg og er med på salg.
Vi har nok utan tvil mykje å gå på når det gjeld effektivitet i produksjonslina. Men det eg ser med nokre av dei tunge tekniske løysingane som blir forespeila, er at det ikkje er snakk om nokon innsparing hjå oss. Hverken i penger eller tid, spesielt ikkje det siste.

Men no skal ikkje dette vere noko klagebrev. Livet i ei lita lokalavis er generelt svært bra, morosamt og utfordrande. Vi er ein god gjeng damer i avisa, som prøver å gjere det meste ut av det vi har av tid og ressurser.
Denne teksta vart lengre enn venta, men eg voner nokre hang med til slutten. Eg kunne skreve mykje, mykje meir. Og om det er aviskollegaer som dreg forbi Dombås nokon gong, er dei hjarteleg velkommen på kaffe hjå Vigga-jentun.

Maria Kampesæter Kleiven
redaktør i Vigga

Reklameinntektene stuper, og leserne nøyer seg med gratis informasjon på nett. I denne situasjonen er det viktig med en påminnelse om at lokale og regionale mediehus fyller mange roller, i tillegg til det å være nyhetsformidlere.
Nyheter kan man få gratis alle steder, men en institusjon som passer på sitt lokalsamfunn, er ikke like lett å erstatte. Lokale og regionale mediehus er ikke bare innholdsleverandører, men også viktige kulturinstitusjoner som i årevis har fungert som lokale kraftsenter for utvikling. Et sted hvor folk kan henvende seg med sine ideer.
Opp gjennom åra er det mange prosjekter som er blitt virkelighet fordi noen i sin tid lanserte ville ideer i avisa, og deretter hadde et forum hvor ideene kunne diskuteres og videreutvikles. I Sunnmørsposten skrev vi for eksempel om Kvivsveg og Eiksundsamband i mange år før disse vegsambanda ble vurdert som realistiske. Men ildsjeler som trodde på ideene sine, ga ikke opp. Det har stor betydning for et lokalsamfunn å ha en felles plattform for ideutvikling og debatt. Den rolla kan like gjerne utøves digitalt som i papiravisa.
I samarbeid med Aalesund Historielag og Fortidsminneforeningen Sunnmøre arrangerte Sunnmørsposten folkemøte om byutvikling og arkitektur i Ålesund sist høst. Auditoriet i mediehuset ble fylt av engasjerte mennesker som diskuterte hvordan verneverdig bebyggelse skal bli i varetatt, samtidig som byen må utvikles. Møtet ble sendt direkte på smp.no, og satte i gang debatter som fortsatte i våre spalter.
- Hei, vi har en ide om å arrangere politisk uke i Ålesund. Blir dere med på det? Spørsmålet kom fra festivalutvikler Momentium, som ønsket å arrangere debatter i Ålesund før kommunevalget. Vi ble med på å utarbeide tema for debattene og sendte alle folkemøta direkte på smp.no.
I forbindelse med lokalvalget tok vi i bruk en ny digital valgtjeneste på smp.no: #kandulove. Opplegget går ut på at leserne stiller spørsmål til kommunepolitikere fra alle partier samtidig – og får svar. Både spørsmål og svar blir synlige for alle. Denne tjenesten, som er utviklet av svenske MittMedia, gjorde det mulig å belyse lokalpolitiske spørsmål på et detaljnivå som aldri tidligere har vært mulig. Vi samarbeidet med våre datterbedrifter Møre-Nytt, Vikebladet, Fjordenes Tidende og Fjordingen og dekket på den måten 26 kommuner. Lesernes spørsmål ble utgangspunkt for flere reportasjer og skapte stort engasjement. http://bit.ly/1QnRsK0
Det var noen lokale musikkentusiaster som gjorde oss oppmerksom på at smp.no, med godt over 200 000 unike brukere i uka, er den største scenen i nordvest. I løpet av 2015 har vi produsert 20 minikonserter med lokale artister innen alle slags sjangre, pop, rock, opera, visesang og folkemusikk. Vi har sendt konserter med både barnekor og jazzorkester, som på denne måten har nådd ut til et stort publikum. Som avis ønsker vi å speile det rike kulturlivet i vår del av landet, og takket være levende bilder kan vi formidle opplevelser på en ny måte. http://bit.ly/20LEv7R

Den digitale scene er et konsept vi ønsker å utvikle videre, sammen med våre lesere. I fjor laget vi komiserien «Regionen vår» i kompaniskap med standup-artist Ørjan Liavåg,
- Hei, jeg har en ide sa lærer Per Gunnar Hamnøy da han tok kontakt med Sunnmørsposten for noen år siden. Han hadde oppdaget at en nyhetskonkurranse med spørsmål fra avisa var den beste måten å få elevene interessert i samfunnsfag. Nå lurte han på om Sunnmørsposten ville samarbeide om en konkurranse for alle ungdomsskoleelever på Nordvestlandet. Det ville vi. Invitasjoner ble sendt ut til alle skolene, og responsen var god. Vi utviklet en digital resultatbørs, og de siste åra har vi arrangert finale blant de tre beste skoleklassene hver vår.
Vi gleder oss over gode tilbakemeldinger om elever som er blitt mer interessert i samfunnsspørsmål. Nå i vår samarbeider vi med Fagerlia videregående skole som i april skal arrangere «Lille Stortinget». Det er et rollespill som går over to dager, hvor elevene får prøve seg som regjeringsmedlemmer og stortingspolitikere i realistiske øvelser. Alle «stortingsdebattene» blir sendt på smp.no slik at publikum kan følge med.
På en mediekonferanse for ei tid siden kom jeg i prat med en ung afrikaner som var opptatt av utvikling av demokratiet i sitt hjemland. Han hadde funnet ut at den beste måten han kunne bidra til en positiv utvikling, var å engasjere seg i en organisasjon som hadde som mål å bygge opp lokalaviser. Når et lokalsamfunn har en plattform for dialog, hvor man kan informere, utveksle tanker og ideer, har man også et redskap for å skape utvikling. Og når man har kanaler hvor meninger kan uttrykkes, er det ikke nødvendig å kaste stein for å bli hørt.
Lim og lupe er uttrykk som brukes for å beskrive avisenes samfunnsrolle. Det handler om mye mer enn formidling av nyheter.

Av Hanna Relling Berg, ansvarlig redaktør, Sunnmørsposten

Han bruker 6-7 minutter, og vipps, så er et nytt medium på lufta. Selv har han utkonkurrert alle andre fagblader i Norge på medienyheter, alene.

Mer skal det ikke til før et utgivelsessted har fått en konkurrent. Det snur opp-ned på et tidligere beskyttet område. Dyr journalistisk produksjon, skyhøye trykk- og distribusjonskostnader holdt konkurrenter borte. Det blir lite innovasjon og produktutvikling ut av sånt.      

Så rammene har ofte vært gitt når vi driver egen produktutvikling. Systemene definerer mulighetene, målene er konkrete, prosjektene gjennomførbare og resultatene målbare. Enkelt sagt øker prosjektene produktiviteten og effektiviteten i eksisterende produkter, gjerne i stor skala. De ligger innenfor vår komfortsone for utvikling.

En ny verden

Men utfordringene er av det uvanlige slaget akkurat nå. Våre medier befinner seg i et åpent, digitalt landskap der konkurransen skifter raskt og uforutsigbart. Den forstyrrer det eksisterende markedet med helt nye løsninger, ofte enkle, billige og praktiske anvendelser som hevder seg godt - irriterende godt - i mindre markeder med små marginer, altså en veldig annerledes verden enn den der en virksomhet baserer seg på storskala produksjon av ett produkt for alle i et stort marked.

Derfor har åpenhet mot andre miljøer hatt magre tider i mediebransjen. Det har knapt vært nødvendig. Ikke overraskende viser en snart utgitt EU-basert undersøkelse om innovasjonsgraden i ulike bransjer at mediebransjen kommer usedvanlig dårlig ut. Vi innoverer for lite, bare en brøkdel av andre konkurranseutsatte bransjer, som medieforsker Arne Krumsvik påpeker i sin studie.

Samarbeid med forskere

Sier du forsker eller vitenskapsmann til en gjennomsnittsredaktør av den gamle skole, møtes man av en tirade om livsfjerne studier til liten nytte «i virkelighetens verden». Tradisjonelt har de to levd på to ulike planeter: den ene i et 24/7-jag, den andre i en langsom og helst tilbakeskuende verden. Oppfattelsen av tid er så forskjellig at broer knapt lar seg bygge over gapet mellom de to.

Adresseavisen holder til ved foten av NTNU. De siste årene har mediehuset nærmet seg teknologiuniversitetet på nytt vis. Interessen har vært rettet mot de teknologiske miljøene som har blikket rettet fremover mot mulighetene de nye teknologiene gir.  NTNU har flere miljøer som er særlig interessante for medievirksomheter. To av særlig fanget oppmerksomheten.

• Universitetet har eksperter på behandling av store datamengder
• Universitetet har eksperter på ny fortellerteknologi

 Det finnes flere miljøer, selvsagt. Men her har man funnet hverandre i et samarbeid som fungerer over tid i en nettverksform. Det foreningsbaserte NxtMedia-nettverket har åpnet for en prosess-orientert tilnærming der akademia får lære applikasjonsbehov å kjenne, får tilgang til datasett og finner industripartnere som er en forutsetning for å kunne be om støtte fra de forskerbaserte utviklingsprogrammene.

Adresseavisen begynte i 2012 å systematisere innhold slik at det lar seg personalisere mot brukernes interesser og ønske. Dette er i og for seg ikke noe nytt ettersom verden har sett mange vellykkede konsepter med anbefalinger i strukturerte produkter som bøker (Amazon) og musikk (Pandora). Men den flyktige nyhetsstrømmen som skifter i aktualitet og relevans fra dag til dag, fra time til time og hyppigere enn som så, lar seg ikke så lett personalisere.

Gjennombrudd til 40 millioner kroner

Tre års tilnærming, prøving og feiling, etter å ha knyttet relasjoner til andre miljøer som også jobber med de samme problemstillingene, kom gjennomslaget: Fire partnere fra Norge og Finland med NTNU og Adresseavisen i spissen, fikk tildelt en ressursramme på 40 millioner kroner for å utvikle en nyhetsanalysekomponent som gir relevant innhold til definerte brukere. Det er langt igjen til sematikkens Royal Albert Hall, men hittil har denne prosessen født fire større prosjekter som i sum utvikler dette stordata-miljøet til en ledende gruppe, i alle fall i Norden, innen dette medieteknologi-området der den optimale løsningen pusher relevant innhold til deg ut fra ditt behov der og da.  

Å samle og bearbeide innhold er den ene halvdelen av den redaksjonelle kjerneprosessen. Den andre handler om historiefortelling. I den analoge verden dominerer ordene og bildene uttrykksformen. I den digitale konvergensen går elementene om hverandre, antar nye former, utfordrer flere sanser og appellerer til oss på grunnleggende nye måter. Brukeren har anledning til å tre inn i historien som en deltaker og aktør selv, til overmål kan også den digitale scenografien ta oss med til verdener der virkelighet og fiksjon smelter sammen til nye sanserom. Interaktivitet mellom bruker og forteller er en nøkkel til denne skattkisten.

Adressaparken

Nå er priser og kvalitet på de nye «storyteller-dingsene» nede på et nivå som gjør de attraktive for større markeder, men det er fortsatt tidlige tider for denne teknologien. Ikke desto mindre gikk avis, universitet og kommune sammen om å bygge en interaktiv installasjonspark utenfor inngangen til det nye mediehuset. Med utgangspunkt i en artikkel fra Ukeadressa, laget en gruppe bestående av journalist, kunstner og teknologer en utgave ingen hadde sett maken til.

Ennå er teknologien ustabil og det trengs flere fortellinger for å få Parken til å spille og skinne som det enestående prosjektet det er.

Men monn det viktigste ikke er at mediehuset har latt nye bidragsytere slippe til i de fascinerende prosessene som journalistikk utgjør. Og at broer bygges mot gode hjelpere som kan peke på nye og banebrytende løsninger for fortsettelsen.

Rolf Dyrnes Svendsen
Redaktør i Adresseavisen og styreleder i NxtMedia