Kommentar fra stiftelsen

For eksempel et redaksjonelt årsregnskap, som Polaris Media-konsernets aviser nå har publisert siden 2009, først bare på papir, og siden 2013 kun digitalt.

Stiftelsen Polaris Media har, i tråd med vedtektene, siden 2010 publisert sine kommentarer til disse regnskapene. Årets kommentar er altså stiftelsens sjette.

Polaris Media har i dag 39 mediehus. Det er fire mer enn året før, etter at Adresseavisen Gruppen kjøpte Malvikposten, Opdalingen og Stjørdalens Blad av Amedia, Polaris Media Nordvestlandet (som inkluderer tre Gudbrandsdal-aviser) ervervet Fjordabladet, og Trønder-Avisa-konsernet kjøpte Namdalsavisa (NA). Samtidig har Levanger-Avisa og Verdalingen slått seg sammen og tatt navnet Innherred. Adresseavisen Gruppen, Trønder-Avisa-konsernet, Polaris Media Nord-Norge og Polaris Media Nordvestlandet har alle både små (med 2-4 redaksjonelle medarbeidere) og, i distriktsmessig sammenheng, store og mellomstore aviser i porteføljen. Tre aviser, Driva, Fjordenes Tidende og Fjordingen, har i 2015 gått ned fra tre til to utgivelser pr uke.

Økonomien i konsernet er ikke stiftelsens bord, men vi registrerer at også de aviser som har måttet nedbemanne, synes å ha opprettholdt, i noen tilfeller også styrket sin journalistiske kvalitet. Vi vil imidlertid sterkt advare de merkantile avdelinger mot å trekke forhastede slutninger av dette.

Konsernets aviser fikk 18 PFU-klager mot seg. I fem av sakene fikk klagerne medhold, mot sju året før. At antall PFU-fellelser går ned er (nesten) alltid en fordel.

Stiftelsen vil ellers gi honnør til de aviser som daglig, eller så ofte som mulig, foretar en kritisk evaluering av sitt eget produkt.

I tillegg til de tradisjonelle elementene i Stiftelsens kommentar, har vi bedt et av våre egne medlemmer om å «evaluere» avislogoene i konsernet.

Samtidig har Stiftelsen i år bedt Polaris Medias redaktører å fortelle hvordan de mener å ha klart den vanskelige balansegangen mellom kritiker- og medspiller-rollen de fleste av dem har forpliktet seg til.

Samfunnsoppdraget

«Næravisa har fortrinn andre aviser ikke har.
Men nærhet, i likhet med kjærlighet, gjør tidvis blind»

Begrepet «pressen» er på vei ut - så å si med «pressen». Nå heter det som regel «medier» og «mediene». Men alle vet fortsatt hva «presse» betyr. Det heter fortsatt «pressekort». Og fellesorganisasjonen for norske medier i presseetiske og pressefaglige spørsmål heter Norsk Presseforbund.

Det tales ofte om journalistiske medier og sosiale medier som om det er to alen av samme stykke. Det er de ikke. Ja, de er begge kommunikasjonskanaler, men journalistiske medier har et institusjonalisert samfunnsansvar som sosiale medier ikke har, et oppdrag som rettferdiggjør pressens privilegier, og som pressen selv bruker - og misbruker - når privilegiene utfordres.

Samfunnsoppdraget er gitt pressefolk gjennom utdannelse, praksis og yrkesforpliktelser. De siste fins i Vær Varsom-plakatens pliktregler, som pålegger pressen et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, og som samtidig understreker pressens rett til å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet.

Gjennom Redaktørplakaten gis redaktøren «full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret». Redaktøren skal «etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet». Ikke for det som publikum eller folkeflertallet mener tjener samfunnet. Men redaktøren skal gjennom sitt medium gjøre det mulig for mennesker å bli aktive samfunnsborgere.

Flyktningkatastrofe og valgår
Det er lett for Stiftelsen å gi Polaris Media honnør for å ta samfunnsoppdraget på alvor. Mediehusene har ambisjoner om å være nyhetsledende i sitt eget nedslagsfelt, ofte i sterk konkurranse med en ressurssterk regionavis eller andre større medier. Det er deres kanskje viktigste forpliktelse: Gjennom sin nyhetsformidling gi publikum forutsetning for å forstå sin samtid og prege sin framtid. «Å engasjere leseren er både en styrke for lokalsamfunnet og for avisa på lengre sikt», slik Dølen formulerer det.

Det er selvfølgelig et spørsmål om ressurser, om hva slags avis man er og vil være. Den opplagstunge Adresseavisen med vil speile både det lokale og det nasjonale: Alt fra mathall og sykkelstier til radikalisering, klima og flyktningstrømmer. For Møre-Nytt, lokalavis for Ørsta og Volda, er kampen mot forfallet av Ørsta sentrum en viktig del av samfunnsoppdraget.

Den redaksjonelle årsrapporten viser at den store flyktningstrømmen i fjor også nådde Polaris Medias nedslagsområde. Det er skrevet om årsaken til flyktningstrømmen, om farefull ferd til våre land og om asylmottak og innvandringsmotstand.

I 2015 var det kommune- og fylkestingsvalg. Det preget også våre mediehus, som aldri før. SortlandsAvisa og VOL forteller at de brukte «uvanlig store ressurser» på dekningen av valgkampen, med livesendinger, et valgmøte med avisen som arrangør, og med omfattende avisomtale av partier, programmer og kandidater. Også Folkebladet arrangerte debatter med høy temperatur og stor deltakelse. Fjordabladet gjennomførte to store meningsmålinger, mens Sør-Trøndelag ble det de kaller en arena for meningsytring en viktig kunnskapsbase for folks politiske valg.

Sunnmørsposten forteller at avisen «i stor grad» var preget av valget, gjennom digitale tjenester, folkemøter, dueller og direktesendinger på web-tv. Adresseavisen satte under valgkampen kritisk søkelys på eldreomsorgen i Trondheim, avsløringer som også vakte oppmerksomhet på riksplan. Avisen var meget aktiv også gjennom direktesendinger i egen TV-kanal.

Også i Åndalsnes Avis var valget det som i størst grad preget avisen, både når det gjaldt nyheter, ledere, kommentarer og leserinnlegg. Valgresultatet ble en thriller, og, forteller redaktøren, også avisa havnet midt i kryssilden.

Mange av avishusene i Polaris Media drev ikke bare valgreportasjer på nyhetsplass, men gir samtidig uttrykk for ønske om å være klare og tydelige meningsbærere. Driva nevner kommunereformen som et område hvor media har stor påvirkningskraft og påpeker at dette er et område som også kan få innvirkning på framtidas avisstruktur.

Talerør og kritiker
For femti år siden hadde alle norske papiraviser et partpolitisk ståsted. I dag er det ingen som har det, og de få som har en verdimessig tilknytning, velger stort sett å se bort fra den.

Den geografiske tilknytningen har overtatt for den politiske. Så også i Polaris Media-konsernet: «Selskapet bygger sin virksomhet på lokal og regional forankring. Det er et overordnet mål og være talerør for - og kritisk medspiller til - en positiv utvikling lokalt og regionalt, og samtidig sette dagsorden nasjonalt». Flere av avisene har lignende programformuleringer.

Stiftelsen har utfordret mediehusene til å fortelle hvordan de oppfatter denne dobbeltheten, og hvordan de selv mener å ha løst oppgaven. Spørsmålet er først og fremst om rollen som talerør blir vektlagt sterkere enn rollen som kritiker, eller, om man vil, som «kritisk medspiller»?

- Vi skal være kritiske når det er nødvendig, «men framfor alt syne fram alt det positive som skjer i bygdene», skriver Fjuken i årsrapporten.

«Lokalavisa heiar fram det som er spennande, positivt og flott i lokalsamfunnet på ein måte som kan gjere strandarane stolte av kommunen sin», skriv Sunnmøringen i rapporten. Men avisa understreker samtidig at skal helhetsbildet av det som formidles være troverdig, må det også foregå en uredd formidling av kritikkverdige forhold.

Fjordingen legger i rapporten mest vekt på talsmannsrollen: «Vi utfordrar maktapparatet opp til statsrådsnivå for å påverke politiske prosessar i rett retning for Nordfjord».

Hitra-Frøya har publisert en serie som heter «101 grunner til å være stolt av øyregionen».

«Patriotisme betyr at man har et bankende hjerte for en region. Men det betyr ikke at man holder tilbake fakta som er ufordelaktige, eller at man dysser ned kritikkverdige forhold», skriver Sunnmørsposten: «Vi skal både drive kritisk, uavhengig journalistikk og være lokal identitetsbygger. Det trenger ikke være noen motsetning i dette. Tvert om skaper det trygghet at noen 'passer på' lokalsamfunnet, og melder fra om forhold som er kritikkverdige».

Adresseavisen skriver at dobbeltrollen betyr at avisen skal ha en grunnleggende positiv holdning til regionen, men at man verken vil eller kan bli en regional heiagjeng: «Vår viktigste rolle er å påpeke svakheter, maktmisbruk og konsekvenser av valg som blir tatt». Det blir ikke bedre uten at noen påpeker svakheter, skriver avisen, som sier man kritiser utav kjærlighet.

Nærheten til menneskene er utvilsomt en styrke for lokalavisene. - Vi er med innbyggerne i gleder og sorger, som det heter i rapporten fra Vigga.

Det er lettere å gjøre urett mot mennesker man ikke kjenner enn mot dem man kjenner. Men, som stiftelsen også har påpekt tidligere: Nærhet, i likhet med kjærlighet, gjør tidvis blind. Og i hvert fall kan det føre til at man overser det man helst ikke bør overse, hvilket for eksempel Vigga erkjenner:
«Det kan stundom vere ei utfordring å halde eit kritisk blikk på saker. Vi kjenner ofte til dei involverte, vi veit kor sårbare tema kan vere. I nokre tilfelle hender det vi rett og slett er inhabile på grunn av tette band», skriver redaktøren, Marie Kampesæter Kleiven.

Derfor er det viktig at redaksjonene spør seg om de makter denne balansen. Og det er selvfølgelig lettere for regionavisene enn for næravisene. Spørsmålet er også om man bør vise de helt nære avisene større toleranse på dette området, at de i praksis bør få være mer talerør enn kritiker?

Den etiske røkt

«Redaksjonene kan løse flere konflikter
hvis de setter arbeidet med såkalte minnelige ordninger i system»

2015 ble nok et år med rekordmange klager til og fellelser i PFU. PFU konkluderte med brudd i 83 saker av totalt 142 uttalelser. Polaris-redaktørene sto for kun syv av bruddene. Disse var:
Adresseavisen: Brudd for manglende dekning i stoffet for tittel (4.4) og manglende rettelse/beklagelse (4.13).

Opdalingen: Kritikk (som er en mild form for brudd) for polemisk replikk i forbindelse med et tilsvar i avisen (4.15).

Sunnmørsposten: Brudd for manglende oppfølging av rettskraftig dom (4.5).

Namdalsavisa: Brudd p.g.a. identifisering i en kronikk/spalte (3.9).

Framtid i Nord: Feil gjengivelse av pressemelding, glemte sitatsjekk (3.3) og rettet ikke opp feil (4.13).

iTromsø: Brudd på samtidig imøtegåelse (4.14) og krav til saklighet og omtanke (4.1) i forbindelse med et leserinnlegg.

Åndalsnes Avis: Brudd på krav om å vise hensyn overfor ofre og pårørende (4.6) p.g.a. publisering av et bilde fra en ulykke.

Vilje til å rydde opp
«Å bli innklaget til PFU kan sikkert oppleves som ubehagelig for mediene, men det kan også være en anledning til å reflektere over egen dekning og definisjonsmakt», skriver Altapostens sjefredaktør Rolf Edmund Lund treffende i sin rapport.

Bare lukten av en PFU-klage kan få både journalister og redaktører til å dukke. Fra tid til annen ender en sak i utvalget bare fordi klageren har følt seg neglisjert og avvist av redaksjonen. Alle redaksjoner blir oppfordret til å løse klagesaker i minnelighet. Og i praksis kan redaksjonene løse flere konflikter hvis de setter arbeidet med såkalte minnelige ordninger i system. Mange klagere ønsker ikke nødvendigvis at saken skal ende med en fellelse og en uttalelse, men de ønsker å bli tatt på alvor, og å få en vurdering av om redaksjonen har opptrådt redelig eller ei – og de ønsker kanskje en rettelse eller beklagelse.

Adresseavisen skriver at de forsøker å rydde opp når noen tar kontakt og påpeker feil, de har også flyttet feilrettingene frem til side 2. Likevel tror redaksjonen at den gjør flere feil enn det som rettes – og skriver at den jobber for å bli bedre. I vår tid, der kritiske lesere kan gjøre seg gjeldende på så mange måter, er det en både klok og riktig tilnærming til journalistisk virksomhet. Journalister ser sjelden i nåde til andres feil – og har for så vidt i oppgave ikke å gjøre det. Også derfor bør redaksjonene ha et profesjonelt, åpent og ryddig forhold til sine egne feil. For feil gjøres.

En god investering
Å bruke tid på å reflektere over etisk kontroversielle saker og de siste sakene som har vært til behandling i PFU, er en investering som skaper større trygghet og mer effektive medarbeidere. Rapportene tyder på at noen setter av mer tid til tid slik faglig refleksjon enn andre. Og at det kan være mer å hente her.

Flere kommenterer at de er blitt mer bevisste på pressens såreste akilleshæl; nemlig den samtidige imøtegåelsen. Det er gledelig, og særlig hvis en slik bevissthet skyldes en forståelse av hvorfor punktet 4.14 er formulert slik det er i Vær Varsom-plakaten.

Journalistikk skal belyse en sak fra flere sider. En påstått sannhet er aldri objektiv, den har alltid flere sider – og særlig der det fremkommer sterke beskyldninger av faktisk art. Men husk at den som ikke er villig til å uttale seg, heller ikke skal kunne stoppe nyhetsformidlingen.

Hva kommer det, overraskende nok, sjelden eller aldri klager på?

Hitra-Frøya skriver at de i de senere år har følt at avisen har hatt «rimelig god kontroll» på nettdebatten, men at særlig debatt om innvandring har økt vanskelighetsgraden mot slutten av 2015. Dette er de ikke alene om. Men PFU får sjelden klager på kommentarer fra de redigerte medienes kommentarfelt. Tall fra rapportene fra Polaris-redaktørene summerer seg opp til 104.712 nettpubliserte innlegg (som nok er for lavt, mange har ikke rapportert noen innlegg). Ca 19 prosent av innleggene er blitt redigert bort, eller hvert femte. Det er mange. Fraværet av klager til PFU kan likevel tyde på at redaksjonene har relativt god kontroll på et svært krevende område av virksomheten.

For øvrig får PFU så godt som aldri klager på redaktørers ellers journalisters aktivitet i sosiale medier.

«Polsk konsentrasjonleir»
En av de mest spesielle PFU-sakene i 2015 fremkommer i rapporten fra Avisa Sør-Trøndelag. I en filmanmeldelse ble det referert til «polsk konsentrasjonsleir», en åpenbar feil. Avisen rettet og beklaget, men ble likevel bragt inn for PFU.

Utvalget fant at feilen var tilstrekkelig rettet. Det syntes ikke tusenvis av polakker. Saken ble omtalt i polske medier, Polens utenriksminister kommenterte saken og PFU-sekretariatet mottok en skarp henvendelse fra Polens ambassadør til Norge. Over en periode på noen uker mottok PFU titusenvis av protester per epost mot avgjørelsen. PFUs uttalelse ble oversatt til polsk i et forsøk på å forklare og dempe gemyttene.

Sett i ettertid ble saken et talende eksempel på at forholdet til lesere og offentligheten i vår tid er langt mer kompleks og krevende enn en klagegang i PFU. Og dessuten at geografisk avstand er nærmest irrelevant. Fjuken har lang erfaring i en slik nærhet – og har noe å lære bort når de skriver: «Det er alltid ei utfordring å vere lokalavis i små samfunn der vi kjenner stort sett dei fleste av dei vi skriv om. Det gjer at vi må være svært medvetne på det vi skriv, og tenkje både med hovudet og med hjartet i mange situasjonar».

Stiftelsen digger digitaliseringen

Vi ser en endring i mediehusene når det gjelder digitalisering. Den fasen vi har vært inne i noen år, har betydd utvikling, forskning og grubling på hvordan inntektene skal komme. Nå når flere satser digitalt, kan en se at dette er positivt for konsernet. Men det endrer også kravene til redaksjonene med hensyn til presentasjon og fremføring.

Det handler om å gå fra papir til nett, skifte plattform, tilpasse seg endringen i tiden, se fremover og delta i utviklingen. En må skape avhengighet og lojalitet til egen avis, og det handler om god journalistikk og reportasjer i leserens eget nærområde. Dette krever hurtige oppdateringer på nett og at leseren tipser og deltar i nyhetsstrømmen. La lokalavisen bli leserens førstevalg på nyheter.

Vi endrer våre tv-vaner, og det samme gjelder hvordan vi leser nyheter. Vi ønsker å shoppe reportasjer, serier og tv-programmer fra flere medier. Her er det viktig at mediehusene i Polaris henvender seg til publikum med alt de har å tilby leseren av godt lesestoff og videoreportasjer.

Stiftelsen oppfordrer også i år avisene til å dra nytte av fellesskapet i konsernet for å møte den raske digitaliseringen. Ved å løfte blikket og samarbeide tror vi mediehusene kan ha en større fordel med å gi leserne flere og mer varierte reportasjer av mer generell interesse. Leseren kan da også shoppe artikler i de forskjellige mediehusene i en egen feed/strøm. En Polaris-feed av nyheter, reportasjer, videoer der de ulike mediehusene også poster på egen gruppe, samt på Polaris-feeden, tror vi vil nå ut til flere.

Mediehusene har større og dypere reportasjer i ermene. Vi har sett at gode spoilere med video-intervju og bilder har økt nysgjerrigheten på hva som kommer av reportasjer i papiravisen. Innsendte debattinnlegg og kronikker er fantastiske ressurskilder digitalt.

Stiftelsen oppfordrer til enda mer synlighet i sosiale medier som Facebook, Twitter og Snapchat. Dette knytter lesere til det enkelte medium og øker interessen for hva det har å by på. Nyheter i dag fanges oftere og oftere opp av leseren i strømmen på Facebook. Og Polaris Media må være med i den innovative utviklingen fremover.

Den 12. april slippes «instant articles» for alle på Facebook. Mediehus, frilansjournalister og bloggere får dermed mulighet til å publisere saker rett på Facebook. Det kan i beste fall øke annonseinntektene å benytte seg av denne tjenesten. Å ha en god strategi på sosiale medier fremover, mener stiftelsen er svært viktig for å lykkes.

Stiftelsen er også interessert i å se ideen «Bak Polaris» – en felles Facebook/Twitter-gruppe/nyhetsfeed for hele konsernet. Der leseren deltar interaktivt og får vite hvordan reportasjene blir til. De etiske vurderingene? Videosnutt fra desken? Leseren føler de er mer med på journalistikken og kan delta i kommentarfelt, og alle konsernets aviser er samlet på ett sted. Dette som en ekstratjeneste til de ulike mediehusene i Polaris-konsernet.

Til sammenligning har Buzzfeed, som er en raskt voksende og innovativ tjeneste, blitt en verdensomspennende nyhetskanal med opptil 10 forskjellige grupper, der flere millioner er følgere. Vi ønsker å se Polaris lede an i Norge på en slik tjeneste.

Fremover vil vi se mer av «ad-blocks» på digitale plattformer. Dette gjør det mulig for leseren å surfe på nett uten å se annonser. Flere utenlandske mobilselskaper har også startet med å blokkere annonser for sine kunder. Dette er inntektskilden til mange aviser. Hvordan velger de ulike mediehusene å møte denne utviklingen?

«Udresseabiffen» og «Barstad Sidene»

Stiftelsen har utfordret et av sine medlemmer, Kine Hellebust, til å rette et kritisk blikk på det grafiske uttrykket i konsernets avislogoer:

Etter å ha gått gjennom dei grafiske uttrykka til mediehusa i Polaris Media, slår det meg at den fremmer historie og tradisjon. Eg har først og fremst tatt for meg logoane, sjølve kjenneteiknet: symbolet, «bilmerket» så å seie. Ikkje mykje nytenking og modernisering der.

Kanskje eg tar feil. Kanskje alle abonnentane elskar gotisk, likar at logoen ikkje har endra seg slik den gjer i resten av samfunnet. Avishusa burde jo eigentleg vere dei første til å endre utsjånad. De lever jo av, og driv med, nytenking og endringar. Namna er det i alle fall ingenting i vegen med - Adresseavisen, Harstad Tidende, Vesteraalens Avis, Sunnmørsposten, Romsdals Budstikke og Møre-nytt, men med gotisk skrift? Bokstavar dei fleste ikkje forstår om dei les noe anna med denne skrifttypen. I festlege lag les ein: Udresseabiffen, Barstad Sidene, Defteraalens adis. Dei andre nemnte er litt meir moderert, slik at abonnentane og andre ser på det som ein lettare rynka logo.

Eg utfordrar gotarane til å spørje ungar på gata ein laurdag om dei kan lese kva som står der. Dersom dei ikkje greier det, har dei anten dårlege foreldreabonnentar som ikkje har sagt til dei kva for avis familien abonnerar på, eller endå verre: Dei er ikkje abonnentar. Publiser svara og vurder om det kanskje kunne bli litt likare med noe nytt?

Salet gjekk i alle fall opp då blomsterbutikkane laga reklame på det nokså radikale 70-talet: Når ga De Deres kone blomster sist?

Noen av dei andre avisnamna i Polaris Media har eit uttrykk som ser ut som «skrytlappar» ein kan kjøpe når ein er på Kilimanjaro eller Sydpolen, broderte tøymerke som idrettsutøvarar i fjerdedivisjon har sydd på draktene.

Men, eit kjært namn er vel og bra, og noen kjenner sikkert det historiske suset: Tenkj at avisa vår er så mange år, til og med over 100! Det er merkeleg, for alle andre bransjar i næringslivet er jo elles veldig flinke til å endre kjenneteikn, finne nye namn, fargar og utforming. Og ikkje misforstå meg: Å ha eit historisk namn er ikkje det same som ein gammaldags logo.

Eit ordtak heiter «forandring frydar». Eg kan godt påstå at «endring ergrar», og minnest då Festspillene i Nord-Norge endra logoen sin til 50-årsjubileet (2014). Mange var frå seg av misnøgd, sint og skuffa: Kva var gale med PAN-figuren til Karl Erik Harr? Sjølve symbolet på hamsunsk dikting, kjent over heile verda! - Men det var i forfjor, og den glade logo har i to år fortalt oss at det endå ein gong er ny festivitas i landsdelen med ny kunst og ditto kultur. Den nye tida er her. Ho krev merksemd, nye blikkfang og fargar.

Folk vil gjerne ha både brød og sirkus.

Eg vil med dette utfordre avisene i Polaris Media: Lat oss ta grafikken i nærmare augesyn. Kanskje vil vi sjå at – Det hadde kanskje ikkje vore så forferdeleg til dømes å bytte farge, bytte skrift eller formgjeving? Er vi i stand til å utfordre oss sjølv ein smule? Sjølv om endring ergrar, har den nye tida med data og trådlaust gjort det lettare for alle å omstille seg: Eine dagen trudde du at du kjente telefonen din, og fontane til alle nettstadene du jobbar med. Bardang! Så kjem «oppgradering pågår», og alt det du trudde var sant, er eigentleg berre blitt ein gårdag som er gløymt i morgon, og du må (endå ein gong) lære deg at knappen du brukte til arkivere, er flytta til eit klikkpunkt i venstre hjørne, og vips har Control f# fått nytt virke…

Men for all del – Vi kan godt la det fare (som alt anna ukjent)… Kanskje skal avisene våre halde fram med skrive namna sine på eit «språk» som er utdøydd, slik ein mammut fortel oss sine beinkvite historier frå utgravingane?

Same kva vi gjer, gjeld følgjande: Er det så nøye då? I morgon er allting gløymt – likevel.

"Vi kan alle bli betre til å meine ..."

POLARIS MEDIA NORD-NORGE

Kvardagen dreier seg stort sett om offentlig pengebruk, lokal krangling, solskinshistorier og viktige lokale prioriteringar. Og over dette teppet av kvardagsleg gammalt og nytt er det heilt avgjerande at dei lokale media driv kritisk og undersøkjande journalistikk.

Sånn er det i den nordlege landsdelen, der åtte aviser tilknytt Polaris Media – om ikkje kvar dag gir ut ei avis, så er avishusfolk reisande, skrivande og kvar dag «utegåande» og på jakt etter nyhende - eller i full sving med å intervjue alt frå heimkomne lokale stjerner til å grave opp saker som set lys på urettmessige hendingar der folk lir urett.
Oppsummering av dei åtte avishusa i vår nordlegaste landsdel i alfabetisk rekkjefølgje:

Mål og prioritering
Eit samandrag av dei redaksjonelle hovudmåla er å lage attraktive produkt på alle medieplattformer. Dette for å kunne skape størst mogleg oppslutning og eit solid innhald eigna til å informere, skape engasjement og opplyse lesarane om dei viktigaste sakene, og tema i lokalsamfunna sine.

Innbakt i alle redaktørane si innrapportering ligg det ein ambisjon om «å skjøtte samfunnsoppdraget på en god og uredd måte, belyse kritikkverdige forhold og beskytte mot overgrep og urettferdighet».

Altaposten dekkjer Alta, Kautokeino og Loppa, TV Nord dekkjer Vest-Finnmark og Radio Alta. I tillegg har dei ein informasjonskanal som spreier nyhende på flyplass og kjøpesenter.
Mediehuset har brukt tid på å førebu ei plussløysing (som trer i kraft i mars 2016). Å gjere bruk av betalingssystemet SPID (betalt digitalt innhald), gjer det enkelt å logge seg inn. Betaling og ny utforming blir avgjerande for å snu trenden med reduserte opplag.

Andøyposten (Andenes) dekkjer heile Andøya og delar av Vesterålen. Digitalt samarbeider dei med Vesterålen Online (VOL) som er nettavis for Andøyposten, Vesteraalens Avis og Sortlandavisa. Den store utfordringa er å nå dei digitale publiseringsmåla slik at desse ikkje førar til kannibalisering av stoffet i papiravisene. For å greie å styre unna, har VOL-avisene inngått stoffutvekslingsavtalar seg i mellom, og ein mellom Harstad Tidende og avisene i Vesterålen i tillegg.

Folkebladet (Finnsnes) dekkjer Lavangen, Salangen, Sørreisa, Lenvik, Tranøy, Berg, Torsken, Bardu og Målselv. Feira 50-års jubileum i 2015, med store nasjonale medieinnslag frå sykkelløpet Arctic Race. I tillegg har fokus vore på enorme regionale investeringar i fiskeindustrien, kampen for å bevare dei store forsvarsverka i Målselv, Bardu og Sørreisa, og

Flyktningkatastrofen, der fleire lokale aktørar reiste til Middelhavet for å hjelpe. Folkebladet hadde fem førstesideoppslag om dei frivillige dramatiske og gripande forteljingane.

Framtid i Nord (Storslett – Nordreisa) dekkjer dei seks nordlegaste kommunane i Troms, der regionen er prega av to særskilte utfordringar. A: ”Tre stammers møte” (kvænsk, samisk og norsk busetting), og B: Stor fråflytting og liten næringsvekst. Målsettinga er å vere leiande formidlar av nyhende, og ha informative lokale oppslag, slik at dei også i framtida kan vere ein solid og aktuell stemme for tenestar i næringslivet.

Avisa oppsummerar at dei i 2015 har halde budsjettet og har hatt økonomisk overskot.

Harstad Tidende (HT) (Harstad) dekkjer byen og nært omland og gir ut magasinet 68,47N. I tillegg andre magasin med ulike nedslagsfelt og tema (2014). Nettavisa er prega av aktuelle fotografi og levande bilde frå dei mange arrangementa i byen.

Arbeidsstokken blei redusert med sju årsverk i 2014, noe som blei ei enorm utfordring. Trass i omstillinga visar dei kvartalsvise målingane til Norfakta at avisa har greid å levere fleire sider trykk enn tidlegare. Sterk lokal identitet skapar nøgde lesarar. Folk i byen ser HT som den sentrale arenaen for folk sine ytringar, ordskifte og diskusjonar.

iTromsø (Tromsø - dekkjer sentrum og nærområda). Papiravisa dekkjer om lag 18 prosent, mens digitalt resultat viste til eit gjennomsnitt på 45 000 brukarar per dag (des. 2015).

Fleire redaksjonelle endringar skjedde i 2015, blant anna ny sjefredaktør og administrerande direktør. Noe som også førte til bytte av nyhenderedaktør. Med leiarskiftet gjorte avisa eit par kursendringar, mellom anna styrking av meiningsinnhald og kultur – i tillegg til å etablere ei avdeling for «events». Ved eksternhjelp av kjent profil i byen, har dette ført til positive endringar, mellom anna ved bruk av gjestekommentatorar.

SortlandsAvisa og VOL (papir og nett) (Sortland) har felles redaksjon og leverar derfor felles bidrag til den redaksjonelle rapporten kvart år. Dette samarbeidet gjer at mediehuset VOL blir den største nyhendeleverandøren i Vesterålen. VOL er det mest brukte regionbaserte nettmediet, med klår margin til andre. Dei jobbar målretta for å halde denne posisjonen. SortlandsAvisa er ei vekeavis med eit langt lågare nedslagsfelt, derfor blir VOL den viktigaste distributøren av hendingar i regionen. Gjennom å være budd og rask med å få ut dei viktigaste sakene, vil dei vera den viktigaste kjelda til samtidsinformasjon og ein «kritisk medspelar» for publikum. Avisa gir litt åtgaum til brukarane våre ved å dele ut «Årets sortlending», i tillegg til å dele ut ei julestjerne til noen som fortener merksemd.

Stiftelsens konklusjon etter å ha vurdert dei nordnorske mediehusa i Polaris Media:
Sjølv om avisene har gitt ut mykje lesestoff i 2015, og blitt utfordra av kostnadskutt, redusert stab og skremt av den digitaliserte utviklinga, må ein likevel ikkje tru at ein veit alt om å lage den likaste avisa. Vi kan alle bli betre til å meine noe om ulike saker.

 

MEDIEHUSENE I TRØNDELAG

Tar Trønder-Avisa sikte på å bli ikke bare Nord-Trøndelags, men Trøndelags ledende organ for nyheter, debatt og kultur?!

Adresseavisen Gruppen
Gruppen består av 11 mediehus med stor variasjon når det gjelder størrelse, ressurser, opplag og utbredelse: fra Adresseavisen med sine 118 redaksjonelle medarbeidere til Malvikbladet med sine to.

Adresseavisen Gruppen har i perioden fått tre nye avistitler: Malvikbladet, Opdalingen og Stjørdalens Blad, kjøpt fra det som het Amedia, konsernet som en gang het Norsk Arbeiderpresse - og nå Sparebankstiftelsen DNB.

Opdalingens redaktør, Tore Aasheim, forteller at eierskiftet har ført med seg en del utfordringer, men at det også har gitt nye muligheter, ny inspirasjon og nye krefter til å føre den over åtti år gamle avisen inn i fremtiden.

Samtidig har to andre aviser med til sammen 280 års historie, Levanger-Avisa og Innherreds Folkeblad Verdalingen, slått seg sammen til Innherred. - Et helt nytt produkt, laget helt fra bunnen, skriver redaktøren, Roger Rein, som mener en ny, sammenslått avis har større slagkraft enn man hadde hver for seg
Adresseavisen Gruppens medier representerer et betydelig mangfold, men alle synes å ha ambisjoner om å være best på de største nyhetene innenfor sitt eget nedslagsfelt. Som Fosna-Folkets redaktør Alexander Killingberg skriver: - Leserne skal være trygge på at lokalavisa evner å være nyhetsledende i sin egen region, selv om vi på en rekke saker konkurrerer mot større aviser og medier.

Malvikbladets redaktør gir et særdeles godt uttrykk for næravisens rolle i lokalsamfunnet, når han i rapporten skriver at avisen skal være «som et brev 'heimant'», gi leserne «det viktige, det alvorlige, det rørende og morsomme om mennesker og samfunn du liker å kalle heim».

Flyktningkatastrofen har også nådd Trøndelag, og flere av avisene har lagt ned betydelige ressurser på å orientere om konsekvensene for lokalsamfunn som nå tar imot asylsøkere. Hitra-Frøya forteller om de utfordringer det er å lage lokalavis på norsk i en region hvor snart tjue prosent av innbyggerne er av utenlandsk opprinnelse, og mange ikke behersker det norske språket. «Vi må bli flinkere til å tilrettelegge innholdet vårt slik at denne befolkningsgruppa får tilstrekkelig kunnskap om sitt nye nærmiljø. Det anser vi som et viktig integreringsgrep», skriver redaktør Bjørn Lie Rønningen, som innrømmer at man ennå er langt fra målet.

Den redaksjonelle årsrapporten viser ellers at digitaliseringen har skutt fart også i de små avisene. Brønnøysunds Avis, som går i sitt 97. år, markerte i 2015 20-årsjubileum for sitt BAnett, Norges første nettavis.

Flere mediehus melder om gode og meget gode år. Noen har hatt merkbar opplagsnedgang på papir, men har fortsatt en solid posisjon og god økonomi.

Mens den redaksjonelle bemanningen i Polaris Media stort sett har vært stabil, er det i konsernets ledende mediehus, Adresseavisen, 23 redaksjonelle medarbeidere færre enn det var for to år siden.

Men nedbemanningen har ikke ført til noen depressiv stemning i avishuset. Det er et imponerende stykke journalistisk arbeid Adresseavisen har prestert det siste året. Ikke bare når det gjelder daglige hendelsesnyhetene, men også på områder der avisen har satt inn betydelige ressurser over tid: NTNUs kontroversielle fusjon med høgskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik, sports- og kulturjournalistikken, sexforbryterne som fikk redusert straff på grunn av sommel hos politi, påtalemyndighet og/eller domstoler, problemene i lakseelvene, «Elvas tapte sølv» og flyktningkrisen («Fra Lesvos til Midt-Norge»).

Samtidig tror Stiftelsen at Adresseavisen har lykkes med å gjøre både papiravisen og Ukeadressa ryddigere og mer aktuell, noe som har skjedd parallelt med den digitale videreutviklingen.

Tor Olav Mørseth, Adresseavisens nye sjefredaktør, er overbevist om digitaliseringens velsignelse, og mener den har vært en stor styrke for journalistikken.

Det vil den også kunne fortsette å være - forutsatt at mediehusene ikke strupes økonomisk og derfor tvinges til å ta de enkleste, billigste og mest lettbente journalistiske valg.

Mørseth ser åpenbart farene: «Min største frykt, skriver han i årsrapporten, handler ikke om bredde i dekningen vår, den handler om dybde .... Den dagen vi ikke kan sette av ressurser til et prosjekt vi ikke vet helt hva vi får utav, blir vi uinteressante».

Trønder-Avisa-konsernet
Trønder-Avisa-konsernet omfatter bare seks avistitler, men de seks representer det man i størrelse nesten kan kalle ytterlighetene av norske distrikts- og lokalaviser. I den ene enden av spekteret Lokalavisa Verran Namdalseid, Inderøyningen, Snåsningen og Steinkjer-Avisa med henholdsvis én, to, to og fire redaksjonelle medarbeidere. Og i den andre enden en stor og en mellomstor distriktsavis: Trønder-Avisa med 40 redaksjonelle medarbeidere og Namdalsavisa (NA) med 17.

Stiftelsen vil benytte anledningen til å slå et slag for aviser som Snåsningen, Inderøyningen og de andre små. Det er slike aviser som gjør den norske avisfloraen unik, og - i en tid hvor mange mediehus snakker om å skape identitet - bidrar til å gi landet vårt identitet.

Namdalsavisa ble sommeren 2015 en del av Trønder-Avisa-konsernet, da konsernet kjøpte alle aksjene i den gamle A-presseavisen av Amedia.

Redaktør Kim Riseth melder om store omstillinger i avishuset. Alt innhold skal digitaliseres. Avisen vil skape det den kaller «en innlogget, digital relasjon til våre faste lesere». Leserne er først og fremst namdalsfolket. Avisen vil binde Namdalen sammen og skape regional stolthet gjennom engasjert, men også kritisk journalistikk.

Namdalsavisa publiserte i 2015 et videoopptak av en innvandrerungdom som ble banket opp av ungdommer fra Namsos. Voldshandlingen skapte stor debatt og vakte sterke reaksjoner, både lokalt og nasjonalt. Denne saken illustrerer også forskjellen mellom riksaviser og næraviser. Som Riseth skriver: «En lokalavis må også ta hensyn til gjerningspersonene, som også skal ha et liv i lokalsamfunnet etter at den nasjonale medieinteressen har stilnet».

Trønder-Avisa sier den gjennom sin journalistikk vil sikre at innbyggerne i fylket får mest mulig relevant informasjon om endringer som er underveis og forandringer som kan komme. «I dette», skriver redaktør John Arne Moen, «ligger også en betydelig oppgave i å løfte fram sider ved utviklingen som regionale og nasjonale myndigheter vil ha minst mulig oppmerksomhet om».

Avisa har i 2015 vært tro mot disse løftene, gjennom lokal og nasjonal kvalitetsjournalistikk, både om skjer i fylket og det som nå når fylket fra verden utenfor, ikke minst gjennom flyktningstrømmen.

«Fylket», derimot, er i ferd med å skaffe Trønder-Avisas redaktør hodebry. I avisas «grunnlov» defineres avisa klart som fylkesavis: «Trønder-Avisa skal være Nord-Trøndelags ledende organ for nyheter, debatt og kultur». Når fylkesgrensa mellom Nord- og Sør-Trøndelag snart forsvinner, og en ny, stor region trer fram, nemlig Trøndelag, hva gjør Trønder-Avisa med sin grunnlov?

Våger den å utfordre Adresseavisen? Skal Trønder-Avisa skal være «Trøndelags ledende organ for nyheter, debatt og kultur»?

POLARIS MEDIA NORDVESTLANDET

Da Justin Bieber fløy over Hareid

«Når et lokalsamfunn har en plattform for dialog, hvor man kan informere, utveksle tanker og ideer, har man også et redskap for å skape utvikling. Og når man har kanaler hvor meninger kan uttrykkes, er det ikke nødvendig å kaste stein for å bli hørt.»
(Hanna Relling Berg, ansvarlig redaktør i Sunnmørsposten)

Mediehusene på Nordvestlandet består av 13 større og mindre lokalaviser. Det har vært nedgang i de fleste mediehusene, der to av de større, Sunnmørsposten og Romsdals Budstikke har måttet krympe staben med ti prosent. Derimot har Romsdals Budstikke en vekst på 40 prosent når det gjelder digitale lesere, hvilket er svært positivt.

Fjordingen og Fjordens Tidene har redusert utgivelsesdager fra 3 til 2 pr uke. Med god informasjon til leserne i forkant og nøye planlagt når en skulle redusere, så er erfaringen fra dette positivt.

Lokalavisen er svært viktig i et lokalsamfunn og i samfunnsdebatten. Lokalavisene har mer lojale lesere som ønsker seg gode debattkanaler. Mange av debattene dreide seg om kommune- og fylkestingsvalgene i fjor høst og om sykehuslokalisering og infrastrukturer.

Sunnmørsposten hadde en meget god interaktiv kanal der leserne kunne stille politikerne direkte spørsmål i #kandulove. Dette er en innovativ måte å få leseren til å delta i samfunnsdebatten på, skape større interesse for valget, og - ikke minst - gjøre veien fra leser til politiker litt kortere.

Lokalavisene spiller en viktig rolle når det gjelder å gjøre ungdom samfunnsengasjerte, bli aktive samfunnsdebattanter - og samtidig bli betalende lesere. Stiftelsen ser at flere mediehus tar dette på alvor. De inviterer denne gruppen mer aktivt med i debatten, og også reportasjene inkluderer ungdommen. Bra!

Vikebladet/Vestposten tok hele Norge med storm i fjor da de kunne rapportere at Justin Bieber fløy over Hareid. En sak som ikke var en sak, men som skapte mye blest og mange delinger på sosiale medier. I ny og ne er det lov for mediehusene å ikke ta seg selv så høytidelig ved å lage saker av ikke-saker og la det stå til.
Stiftelsen ser frem til at mediehusene får flere artikler bak betalingsløsningen og får knekt koden som kan gi større inntekter. Vi oppfordrer samtidig avisene til å benytte sosiale medier godt, både når det gjelder artikler og visuelle uttrykk som bilde og video.

Sunnmørsposten mottok høythengende priser i Netthodeprisen og European Newspaper Award i 2015. Stiftelsen er imponert over dette og ønsker å se mer flere av dem i årene som kommer.

Til slutt: Språket er ressursen i en avis – vær obs på korrektur- og skrivefeil.

Kine Hellebust
Gry Cecilie Sydhagen
Kjersti Løken Stavrum
Per Edgar Kokkvold